Fusariose

Vertplanter

Spesialiserte former og vertplanter, veksthus, prydplanter
Karfusariose (Fusarium oxysporum) har flere spesialiserte former (f. sp.= forma specialis). Disse angriper som regel bare en vertplante. Fusarium oxysporum f. sp. cyclaminis angriper alpefiol (cyclamen), F. oxysporum f. sp. eustomae angriper eustoma, F. oxysporum f. sp. callistephi gir sommerasterssjuke, mens tulipan angripes av F. oxysporum f. sp. tulipae.

Fusariose (F. solani, F. avenaceum F. foetens og andre Fusarium-arter) angriper røtter, stengler og blader på mange prydplantekulturer, og den kan gi store skader. F. foetens er en ny art som de seinere år har ført til betydelige utfall i begonia.

Overlevelse og spredning

Veksthus, prydplanter
Fusarium overlever best under tørre forhold. Ved mangel på levende vertplanter overlever patogenet på dødt plantemateriale som klamydosporer eller som mycel og konidier i planterester. Soppen er jordboende og spres med infisert jord og planter. Spredning til naboplanter kan skje med mycelvekst og med sporer i vann og næringsløsning. Luftspredning av sporer kan forekomme. Enkelte fusarioser kan spres med frø. Ofte blir svekkede eller sårede planter først angrepet. Gnag etter for eksempel hærmygglarver kan være inngangsport for soppen.

Kløver
Soppen kan komme inn gjennom insektgnag eller mekaniske sår i rotbarken.

Symptomer/skade

Veksthus, prydplanter
Symptomer på fusariumangrep inkluderer gulning og visning av bladverk, utvendig misfarging i rothals og stengel og plantedød. Symptomene varierer med planteslag og soppart. Spesialiserte former av F. oxysporum er karparasitter som via røttene trenger oppover i karstrengene og forårsaker visnesjuke. Symptomene kan variere fra visne bladspisser og enkeltblad til fullstendig nedvisning. Bladverket kan få papiraktige strågule flekker eller marmorering omkring bladnervene. Dersom soppen bryter ut til overflaten, vil den sporulere med en lysrosa farge på sporemassen. Ved langt framskredne angrep opptrer oransje sporehus i sporemassen. I alpefiol er angrep av fusarium lett å kjenne igjen ved danning av karakteristiske mørke, nekrotiske partier i knollen.

Kløver
Flere Fusarium-arter angriper hovedrota på kløverplantene. Skaden skjer både i vekstsesongen og i løpet av vinterhalvåret. Sjukdomsbildet er svært variabelt. Ved å skjære gjennom hovedrota på drepte eller svekkede planter kan vi finne mørk brun til svart råte som utvikler seg fra bladfestet eller fra sår i siden av hovedrota.

Bekjempelse

Veksthus, prydplanter 
Forebyggende bekjempelse: Det er svært viktig å hindre introduksjon av Fusarium i dyrkingssystemet. Friskt formeringsmateriale og reint dyrkingsmedium må prioriteres, samtidig som en holder god hygiene under oppformering og utplanting. Ureine hender og redskap med jord må ikke komme i kontakt med sterile dyrkingsmedier som for eksempel steinull.

Kulturtekniske tiltak: Skulle soppen komme inn, er det viktig med godt reinhold i kulturen. Sjuke planter, plantedeler og vekstmedium må fjernes og destrueres. Vær oppmerksom på faren for spredning av sporer ved rydding av sjuke planter. Forebyggende tiltak kan være å øke lufttilgangen ved å øke avstanden mellom plantene på bordet. Vanning bør foretas slik at vannsøl unngås.

Biologisk bekjempelse: Fusarium spp. er en av få sjukdommer hvor vi i Norge har et preparat tilgjengelig for biologisk bekjempelse (Mycostop). Preparatet må brukes forebyggende eller ved begynnende angrep.

Kjemisk bekjempelse: Kjemiske midler kan brukes, men fusariose er generelt vanskelig å bekjempe når angrepet er etablert. Forebyggende bruk av kjemiske midler kan derfor være nødvendig dersom smittepresset er stort. I utsatte sorter bør alle innvendige flater i veksthuset reingjøres og desinfiseres før innsett av ny kultur.

Kløver
Bekjempelse er ikke aktuelt.

Litteratur

Heggen, H.E. & Toppe, B. 2005. Plantevern i veksthus, prydplanter. Integrert bekjempelse. Landbruksforlaget, Oslo. 163 pp.

Heggen, H.E., Netland, J., Haugland, E. & Sjursen, H. 2005. Plantevern i fôrvekster. Integrert bekjempelse. Landbruksforlaget, Oslo. 109 pp.

            Oppdatert 17. februar 2009