Utskrift 05.12.2024 00:59
Englodnegras hører til den biologiske gruppen flerårig stedbundet med trevlerot. Den voksne planten er 40-100 cm høy. Hele planten er grålodden av fløyelsbløte hår. Strået er oppstigende ved basis, eller opprett og forholdsvis grovt. Bladene er 3-10 mm breie, 4-20 cm lange, avsmalnende til en fin spiss. Slirehinnen er 2-3 mm lang, hel eller tannet. Bladører mangler. Bladsliren har nedoverrettete hår, av og til fiolette, med langsgående striper. Blomstene sitter i topp, med korte, hårete greiner, som er relativt åpen under blomstringen, lysegrønn, rødlig eller fiolett. Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø. Planten vokser i mer eller mindre tette tuer. Forekommer i grasmark, åker, skog og avfallsplasser, dessuten i lynghei, fuktig strandeng og veikanter. Liker lett myrjord eller sandjord, men vokser på alle jordtyper. Planten er mest vanlig langs kysten. Opptrer som ugras i eldre eng og beiter, og har i seinere tid også spredd seg mot indre strøk. Planten er et dårlig fôrgras, og kan utgjøre en ulempe ved høsting av engen, pga. den tuete veksten. Mottiltak: Rik engvekst som utkonkurrerer englodnegraset, eventuelt punktsprøyting med "kvekemidler".
Krattlodnegras, som har snaue strå, men skjegg på leddknutene - dessuten vokser krattlodnegras i matter, englodnegras i tuer (Lid og Lid 2005a).
Den voksne planten er 40-100 cm høy med trevlerot. Hele planten er grålodden av fløyelsbløte hår. Fægri (1970): "...er bløtt og kattepusaktig, og dette gresset hører da også til dem ungene legger merke til i sin lek, på samme måten som sølvbunke og bevregress" (hjertegras - Briza media L.).
Strået er oppstigende ved basis, eller opprett og forholdsvis grovt.
Bladene er 3-10 mm breie, 4-20 cm lange, avsmalnende til en fin spiss. Slirehinnen er 2-3 mm lang, hel eller tannet. Bladører mangler. Bladsliren har nedoverrettete hår, av og til fiolette, med langsgående striper.
Planten har blomstene i topp, med korte, hårete greiner, er relativt åpen under blomstringen, lysegrønn, rødlig eller fiolett. Småaksene, ca. 4 mm lange, sitter på skaft i ulike lengder, er toblomstret, den øvre blomsten er hannlig, den nedre tvekjønnet. Ytteragnene er hinneaktige, like lange som småakset, den nedre med 1 nerve, den øvre med tre nerver. Inneragnene er femnervet, stive og med tydelig kjøl. Den nedre agnen er jevnlang med forbladet, men uten snerp, den øvre er kortere en det tilhørende forbladet, og med et 1-2 mm langt snerp nær toppen. Snerpet er kroket i tørr tilstand. Hannblomstene har 3 støvbærere, de tvekjønnete blomstene har 3 støvbærere og 1 støvvei med fjærformet arr.
Frukten er en nøtt omgitt av inneragn og forblad, nesten hjerteformet i tverrsnitt. Overflaten er slett og skinnende, fargen lyst gulbrun. Selve nøtten har samme form som frukten med agnene på plass, fargen er litt mørkere.
Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø. Planten vokser i mer eller mindre tette tuer.
Frøspiringen er som regel god. Korsmo (1954): "I spiringsåret utvikler frøplanten en trevlerot og ofte tallrike anlegg til stengelskudd. Planten blomstrer i annet leveår, og da utvikles tallrike blomsterbærende strå og en kraftig trevlerot i årene framover".
Blomstring i juni-august.
Vokseplasser
Forekommer i grasmark, åker, skog og avfallsplasser, dessuten i lynghei, fuktig strandeng og veikanter. Liker lett myrjord eller sandjord, men vokser på alle jordtyper.
Skade/ulempe
Opptrer som ugras i eldre eng og beiter. Planten blomstrer og modner som regel så tidlig at planten er tørr og trevlete når engen høstes, og er en dårlig fôrplante. Siden englodnegras vokser i høye tuer, kan den derfor være til ulempe ved avhøstingen av engen. Planten blir ofte vraket av beitende dyr (Korsmo 1954).
Utbredelse i Norge
Nokså vanlig i kyststrøk fra Halden i Østfold, Frogn i Akershus til Rødøy og Træna i Nordland, mest vanlig på Vestlandet (Lid og Lid 2005b).
Historikk
Har spredd seg som ugras på Østlandet nord til Oslo/Akershus, Lillehammer i Oppland, Tinn og Tokke i Telemark, i Trøndelag inn til Trondheim i Sør-Trøndelag, Stjørdal og Frosta i Nord-Trøndelag, og i Tromsø i Troms. Til 870 m i Eidfjord i Hordaland (Lid og Lid 2005b).
Forebyggende tiltak
Korsmo (1954): "...som kampmiddel mot den gjødsling i forbindelse med god kulturell behandling av jorda og rik engvekst".
Kjemiske tiltak
Så vidt vites er det ikke gjort noen norske bekjempingsforsøk med kjemiske ugrasmidler. Men dersom planten er et problem, kan punktsprøyting med midler mot grasugras prøves (søk på f.eks. kveke i Plantevernguiden, http://www.plantevernguiden.no/).
Fægri, K. 1970. Englodnegress. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 1, s. 64. Cappelens forlag. Oslo.
Korsmo, E. 1954. Englodnegras. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 272--274. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.
Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Englodnegras. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 230-231, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.
Lid, J. og D.T. Lid 2005a. Holcus L. - lodnegrasslekta. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 1055, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.
Lid, J. og D.T. Lid 2005b. Englodnegras. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 1055-1056, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.
Sjursen, H. 2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.
Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.
Oppdatert 30. november 2010
Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelse. Plantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet. Bilder i Plantevernleksikonet kan kopieres og brukes dersom de er fra NIBIO-/Bioforsk-/Planteforsk-ansatte, og det refereres til rett kildehenvisning, f.eks.: "Foto: ... fra Plantevernleksikonet, E. Fløistad, NIBIO".
NIBIO har ikke økonomisk ansvar for tap som måtte oppstå ved bruk av tjenesten.
Plantevernleksikonet © 2024 NIBIO