NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 03.12.2024 00:32


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Dyreriket        Insekter        Nebbmunner        Plantesugere        Mellus        Mellus        Veksthusmellus

Veksthusmellus

Trialeurodes vaporariorum

SKADEGJØRER
SKREVET AV:
Nina Svae Johansen & Anette Sundbye
OPPDATERT:
12. november 2024
Veksthusmellus er en plantesuger som er et av de vanligste skadedyrene på grønnsaker, bær og prydplanter i veksthus og plasttunneler i Norge. De tilbringer hele livssyklus på undersiden av bladene der voksne og nymfer suger plantesaft og produserer honningdugg som tilgriser plantene og gir grobunn for svertesopper. Arten kan også være vektor for ulike plantevirus. Veksthusmellus er varmekjær og overlever ikke vinteren på friland i Norge. De kan riktignok spres fra veksthus til friland om sommeren, men angrep av større betydning rekker vanligvis ikke å utvikle seg før høsten kommer.

Utseende

Voksne mellus har gul kropp, vinger med redusert årenett og ganske korte, trådformede antenner. Hunnens kropp er rundt 1.5 mm lang, mens hannen er litt mindre. Vingene er egentlig gjennomsiktige, men både vinger og kropp blir dekket av et hvitt voksbelegg kort tid etter klekking slik at mellusa ser ganske hvit ut. Vingene holdes som regel horisontalt over kroppen når mellusa sitter stille, slik at de ligner en trekant sett ovenfra.

Eggene er ca. 0.25 mm lange og ovale med en spiss og en butt ende. De festes til bladet med en liten stilk i den butte enden slik at de står på høykant med den spisse enden opp. Nylagte egg er kremhvite, men skifter farge til gråbrunt etter et par dager. De kan være pudret med lyse voks-partikler. Eggene kan legges både enkeltvis og spredt og samlet i mindre grupper. Av og til kan de forme en ring, særlig når tettheten av mellus er lav og/eller det er lite hår på bladene.

Det er ett bevegelig og tre ubevegelige nymfestadier. Alle har oval og flat kropp med en rad korte voksthår langs kanten. Nymfene som klekker fra eggene (første nymfestadium, også kalt vandrenymfer) er ca. 0.3 mm lange. De har velutviklede bein og antenner, og vandrer rundt på bladet til de finner et sted der de kan suge plantesaft. Der etablerer de seg og beina og antennene tilbakedannes. I de tre neste nymfestadiene sitter nymfene stille og suger på samme sted. Kroppen blir til slutt ca. 0,7 mm lang. Kroppen hos de tre første nymfestadiene er nesten gjennomsiktig bortsett fra et par gule flekker på bakre halvdel som blir synlig gjennom huden etter hvert som nymfene utvikler seg. Rundt kanten på kroppen er det en rad med korte vokshår. Særlig de to første nymfestadiene er vanskelig å se med det blotte øye.

Det fjerde nymfestadiet gjennomgår tre understadier. De voksne mellusene av neste generasjon blir dannet i det tredje og siste understadiet (kalt puparium). Samtidig endres kroppen til en tykk, halvt gjennomsiktig melkehvit og opphøyd oval form, med loddrette sider som er omkranset av en rad korte og lange vokshår. Ryggen kan også ha noen få lange vokshår. De røde øynene og det gule kroppspigmentet til de nye voksne mellusene blir etter hvert synlige gjennom puparium-huden. De fullvoksne mellusene kryper ut gjennom et T-formet snitt på ryggsiden av pupariet, som blir sittende igjen som ett gjennomsiktig skall på bladet.

Forveksling

Veksthusmellus kan forveksles med bomullsmellus (Bemisia tabaci) som er en karanteneskadegjører dersom smitten kommer fra land utenfor Europa. Veksthusmellus kan også forveksles med andre Trialeurodes-arter som kan forekomme på planter i handelen.

Utbredelse

Veksthusmellus er en varmekjær art som har sin opprinnelse i tropisk og sub-tropisk Amerika. Arten har etter hvert blitt spredt til friland i varme strøk, og i veksthus over store deler av Verden. I Norge er veksthusmellus et av de vanligste skadedyrene på veksthuskulturer. Mellusa kan også leve på planter på friland om sommeren hos oss, f.eks. rundt veksthus med mellus-angrep og på lune steder og i hobbyveksthus i private hager, der det har blitt kjøpt inn planter som er smittet med mellus.

Vertplanter

Veksthusmellus kan angripe flere hundre ulike urte- og treaktige plantearter. I veksthus i tempererte strøk angripes særlig agurk, aubergine, paprika, tomat, jordbær, fuksia, gerbera, julestjerne, krysantemum, pelargonium, primula og roser. Mellusene kan også leve på ulike krydderurter og ugrasarter, som f.eks. oregano og vassarve. I planteskoler kan veksthusmellus angripe enkelte løvfellende trær og busker, bl.a. bjørk, spirea og krossved.

Biologi

Veksthusmellusene holder seg på bladundersidene gjennom hele livssyklus. Formering kan foregå med og uten befruktning. Uten befruktning blir avkommet bare haploide hanner, mens ved befruktning blir avkommet diploide hunner. Det finnes også partenogenetiske stammer som bare produserer hunner.

De voksne mellusene er dagaktive. Hunnene begynner å legge egg fra de er 1-2 dager gamle. De foretrekker å legge egg på unge blad i god vekst, derfor starter et mellus-angrep på nyvekst i plantetoppen og på sideskudd. Eggene klekker etter noen dager til flere uker, avhengig av temperatur. De nyklekte nymfene vandrer rundt på bladet til finner et sted der de kan etablere seg. De blir på samme sted og suger plantesaft gjennom de neste nymfestadiene mens bladet aldres. Eldre nymfer, puparier og tomme puparie-huder finnes derfor på eldre blad.

Mellusas utviklingstid og populasjonsvekst kan variere ganske mye. Levetiden hos voksne mellus kan variere fra noen dager til flere måneder (tabell 1 og 2). De viktigste faktorene som bidrar til denne variasjonen er temperaturen og vertplantas egenskaper, men andre faktorer som årstid, vekstbelysning (intensitet, spektrum og daglengde), luftfuktighet og mellusas populasjonstetthet kan også ha betydning. F.eks. var utviklingstid fra egg til voksen på bønneblader 103-123 dager ved 9°C og 18-21 dager ved 30°C. Ved 21°C, 74% luftfuktighet og en daglengde på 20 timer var utviklingstiden fra egg til voksen på rosesorten ‘Passion’ 31 dager. Overlevelsen var 72%, 86% av hunnene la egg, og hver av dem la i gjennomsnitt 53 egg i løpet av levetiden på 12 dager.

Veksthusmellus kan normalt ikke overvintre på friland i Norge. Voksne og nymfer dør i løpet av få dager ved -3°C. Eggene er mer hardføre og kan tåle opptil 15 dager ved denne temperaturen. Senkes temperaturen til -6°C, dør også eggene i løpet av 4-5 dager. Eggene må klekke på friske blad dersom nymfene skal overleve.

Symptomer/skade

Både voksne mellus og nymfer har stikkende/sugende munndeler, og suger plantesaft fra silvevet. Under sugingen skiller de ut dråper av honningdugg, som er et sukkerholdig og klebrig sekret, gjennom en trekantet åpning på ryggen. Dette legger seg på bladet de sitter på, og på blader, blomster og frukter nedenfor sugestedet. Sekretet gir også grobunn for svertesopper. Selve sugingen gir som regel ingen spesifikke symptom, men ved større angrep fjerner mellusa så mye næring fra plantene at vekstkraften og blomster- og fruktproduksjonen reduseres. Bladene kan gulne, visne og falle av. I tillegg reduserer belegget med honningdugg og svertesopper bladenes fotosyntese og transpirasjon, og det skjemmer blader, frukter og blomster. Belegget kan også føre til råte.

Veksthusmellus kan overføre mange plantevirus til ulike grønnsaker og prydplanter. Det er derfor viktig å være oppmerksom på virussymptomer ved angrep av veksthusmellus.

Spredning

Egg og nymfer (også voksne dersom plantene ikke forstyrres for mye) spres med flytting og transport av plantemateriale. Voksne mellus kan fly rundt i produksjonsanlegget, og om sommeren kan de fly ut gjennom lufteluker o.a. åpninger og danne kolonier på planter utenfor. Fra disse kolonier kan de fly inn i produksjonsanlegget igjen, eller de kan spres med vinden og smitte andre anlegg i nærheten på ettersommeren og høsten.

Tiltak

Det er vanskelig å få kontroll på store mellusangrep, så det er viktig å forebygge smitte, overvåke plantene godt og sette inn bekjempelsestiltak så fort de første mellusene oppdages i kulturen.

Forebyggende tiltak: Siden mellus er et vanlig skadedyr som spres med plantemateriale bør innkjøpte planter inspiseres nøye for å sikre at de er frie for smitte før de settes inn i produksjonsanlegget. Evt. smittede planter bør isoleres og destrueres.

Siden mellus kan overleve på ugras er det viktig med godt ugrasrenhold i og utenfor veksthuset, særlig hvis det tidligere har vært mellusangrep i anlegget eller i anlegg i nærheten.

Voksne mellus kan klekke fra puparier på gamle og visne blad. Planterester må derfor fjernes nøye ved avslutning av en kultur som har vært angrepet av mellus.

Insektnett i luftelukene kan bidra til å hindre smitte til og fra friland om sommeren.

Overvåking: Voksne mellus kan overvåkes med gule limfeller. Vær oppmerksom på at voksbelegget kan bli borte i limet på fellene slik at vingene blir gjennomsiktige og den gule kroppen er lite synlig. Opptelling bør gjøres i lupe.

Limfelleovervåkingen bør kombineres med inspeksjon av bladundersidene for å få et best mulig bilde av populasjonens størrelse og utvikling:

  • Se etter voksne mellus, egg og nyklekte nymfer på yngre blader i god vekst. Voksne mellus flyr lett opp når de blir forstyrret. Registrering bør derfor gjøres ved å vende bladene forsiktig tidlig om morgenen når de er lite aktive. Bruk lupe for å telle opp egg og små nymfer, de er nesten umulig å se med det blotte øye.
  • Se etter eldre nymfer og tomme puparier på eldre blad.  

Massefangst: Gule limfeller som dekker et stort areal (høy felletetthet, store feller) kan brukes til massefangst av voksne mellus som et supplement til andre tiltak.  

Biologisk bekjempelse: Det er flere preparater med nytteorganismer som kan brukes for å forebygge og bekjempe angrep av veksthusmellus i veksthus, plasttunneler og innendørsbeplantninger. De ulike organismene har forskjellig levesett, dreper forskjellige stadier av veksthusmellusa og har ulikt krav til klima. Velg derfor de nytteorganismene som er best egnet til angrepssituasjonen i den aktuelle kulturen. Det kan være nødvendig å kombinere flere nytteorganismer for å få kontroll på et angrep. Hvis det er mye honningdugg kan det føre til at snylteveps, rovtege og rovmidd hemmes når de skal bevege seg rundt på plantene eller at de unngår de mest klissete stedene der det er mye mellus.

I Norge er følgende nytteorganismer godkjent (per 11. november 2024):

Mellussnylteveps (Encarsia formosa og Eretmocerus eremicus) er spesialister på å parasittere mellusnymfer. De kan i tillegg drepe en del nymfer ved vertspising, men de dreper ikke voksne mellus. Snyltevepsene kan brukes forebyggende eller straks angrep oppstår. De kan ikke overleve uten mellus, så forebyggende utsett må gjentas så lenge det ikke er mellus i kulturen. Encarsia formosa er oftest å foretrekke fremfor E. eretmocerus mot veksthusmellus, særlig ved temperaturer ned mot 18°C, men E. eretmocerus kan være mer effektiv hvis temperaturen er høy. Melluspuparier som er parasittert av E. formosa blir svarte, mens puparier parasittert av E. eretmocerus blir gule. I kulturer som avblades (f.eks. agurk og tomat) bør en ikke fjerne blader med parasitterte melluspuparier før de nye snyltevepsene har flydd ut av dem.

Rovteger (Macrolophus pygmaeus) spiser alle stadier av veksthusmellus, men foretrekker egg og nymfer. De spiser også andre små insekter og midd, og de kan leve på pollen og plantesaft. Rovtegene kan derfor etablere seg i kulturen selv om det ikke er mellusangrep, og de er dermed godt egnet til forebyggende behandling. Men tegene oppformerer seg langsomt, og må settes inn før eller helt tidlig i mellusangrepet, eller som et supplement til andre nytteorganismer. Rovtegene er mye brukt forebyggende i tomat, der de gjerne slippes ut på små planter allerede ved utplanting.

Rovmidd (Amblydromalus limonicus, Amblyseius swirskii, Amblyseius andersoni og Transeius montdorensis) spiser egg og unge nymfer av mellus. De kan overleve perioder uten mellus ved å spise andre små insekter, midd og pollen. Vertspekter og klimakrav er avhengig av rovmiddart. Relativ luftfuktighet bør være minst 60-65% for å få god effekt. Amblyseius andersoni og A. limonicus kan brukes ved lavere temperaturer enn de to andre artene.

Vintergulløyer (Crysoperla carnea) foretrekker bladlus. De kan også spise mellus når det er lite bladlus, men har ikke god nok effekt hvis de brukes alene.

Insektpatogene nyttesopp (Beauveria bassiana og Paecilomyces fumosoroseus (syn. Isaria fumosoroseus) kan sprøytes ut på plantene. De infiserer og dreper alle stadier av mellusa. Sporer som treffer mellusas hud vil spire og trenge inn i kroppen der soppene sprer seg, produserer toksiner og tapper mellusa for næringsstoffer slik at den til slutt dør. Nymfene er mest mottakelige, særlig når de er i hudskiftet. Infiserte mellus blir misfargede og deformerte. Etter en stund dekkes de av et luftig mycel med sporer som kan spres videre til nye mellus enten mekanisk eller med luftstrømmer. Høy luftfuktigheten er nødvendig for å få god virkning.

Kjemisk bekjempelse: I veksthus og plasttunneler kan veksthusmellus i de fleste tilfeller bekjempes med god overvåking og med nytteorganismer. Dersom det blir nødvendig med kjemisk behandling bør det (hvis mulig) brukes midler og behandlingsmetoder som kan kombineres med bruk av biologisk bekjempelse.

Ulike midler virker på ulike stadier av mellusa. Behandling med midler som kun virker på et/få stadier må som regel gjentas, særlig hvis det ikke er mulig å bruke nytteorganismer innen kort tid etterpå. I de fleste tilfeller er egg og 4. nymfe-stadium ganske motstandsdyktige mot kjemiske midler. Disse stadiene kan likevel bli drept hvis midlet som benyttes har lang virkningstid, slik at midlet fremdeles er virksomt når nyklekte nymfer og voksne beveger seg ut på behandlede blader og begynner næringsopptaket.

Bladundersidene må dekkes godt av sprøytevæska ettersom det er der mellusene befinner seg. Dette er spesielt viktig ved bruk av midler som har kontaktvirkning. Det kan være lettere å få god effekt av systemiske midler som transporteres i silvevet, fordi midlet da også kan nå blader som ikke dekkes av sprøytevæska og mellusa får i seg midlet når de suger plantesaft.

Veksthusmellus kan bli resistente mot kjemiske midler som brukes ofte og ensidig over lengre tid. Informasjon om hvordan resistens oppstår og generelle råd om hvordan resistens kan forebygges finnes hos Johansen (2020). Kjente tilfeller av plantevernmiddelresistens hos populasjoner av veksthusmellus i Europa kan finnes hos EPPO Resistance Cases Database (EPPO 2024b).  

Hvilke biologiske og kjemiske preparater som er godkjent i Norge endres over tid. Informasjon om godkjente biologiske og kjemiske preparater, inkludert etiketter med bruksveiledning finnes her: Mattilsynets lister over godkjente midler.

Litteratur

CABI (2021). Trialeurodes vaporariorum (whitefly, greenhouse), https://doi.org/10.1079/cabicompendium.54660

EPPO (2024a). Trialeurodes vaporariorum, https://gd.eppo.int/taxon/TRIAVA

EPPO (2024b). EPPO Resistance Cases Database, https://resistance.eppo.int/

GBIF (2024). Global Biodiversity Facility: Trialeurodes vaporariorum (Westwood, 1856), https://www.gbif.org/species/2012132.

Johansen NS, 2020. Plantevernmiddelresistens hos skadedyr. NIBIO POP 2020 6 (18), https://hdl.handle.net/11250/2653548

Johansen NS, 2009. Effect of continuous light on the biology of the greenhouse whitefly, Trialeurodes vaporariorum, on roses. Entomologia Experimentalis et Applicata 133, 244-250.

Van der Ent S, Knapp M, Klapwijk J, Moerman E, van Schelt J, deWeert S, Dik A, Schulthess F, 2017. Knowing and recognizing. The biology of pests, diseases and their natural solutions. Koppert Biological Systems, Netherland. 443 sider.

                                           Publisert 12. november 2024

Bilder


Veksthusmellus (Foto: E. Fløistad, Bioforsk)


Veksthusmellus (Foto: E. Fløistad, Bioforsk)


Veksthusmellus, voksne og nymfer (Foto: E. Fløistad, Bioforsk)


Veksthusmellus (Foto: E. Fløistad, Bioforsk)


Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet. Bilder i Plantevernleksikonet kan kopieres og brukes dersom de er fra NIBIO-/Bioforsk-/Planteforsk-ansatte, og det refereres til rett kildehenvisning, f.eks.: "Foto: ... fra Plantevernleksikonet, E. Fløistad, NIBIO".

NIBIO har ikke økonomisk ansvar for tap som måtte oppstå ved bruk av tjenesten.

Plantevernleksikonet © 2024 NIBIO