Utskrift 24.11.2024 09:15
Dikesvineblom tilhører den biologiske gruppen toårige ugras. Stengelen er rødfarget og snau. Rosettbladene er lysegrønne og snaue, oftest ikke delte. Stengelbladene er små og delte med stor endeflik. Har få store, gule korger. Opptrer som et plagsomt ugras på Sunnmøre, særlig i våt naturlig eller eldre eng og beite. Det er særlig storfe som er utsatt for forgiftning, dels akutt og dels kronisk. Bekjempelse: Bør hogges av før frøsetting. Kan også bekjempes ved å grave opp roten, eller kjemisk med preparater som inneholder mekoprop-p.
Landøyda, som har flere og mindre korger enn dikesvineblom. De nederste bladene hos dikesvineblom er udelt, hos landøyda er disse finnet. Dikesvineblom har bare snaue frø.
Boarsvineblom (Senecio inaequidens), som har linjeformete blad, omtrent hele. Les om boarsvineblom her.
Den voksne planten er 30-80 cm høy med knippeformete røtter.
Stengelen er rødfarget og snau.
Rosettbladene er lysegrønne og snaue, oftest ikke delte. Stengelbladene er små og delte med stor endeflik.
Planten har gule korger i halvskjerm.
Alle fruktene er snaue, eller skivefruktene har glisne hår.
Vokseplasser
Forekommer i vår eng, beitemark, grøfter og på vannkanter.
Skade/ulempe
Opptrer som et plagsomt ugras på Sunnmøre, særlig i naturlig eller eldre eng og beite. Det er særlig storfe som er utsatt for forgiftning, dels akutt og dels kronisk. Dyrene kan dø flere uker til måneder etter at de sluttet å ete høy eller gras som inneholdt dikesvineblom. Alkaloidet jacodin fører til 'skrumplever' hos storfe og hest, men ikke hos småfe og gris. Alkaloidet blir ikke ødelagt, verken om plantene blir tørket til høy eller blir lagt i silo.
Utbredelse i Norge
Nokså vanlig ute på kysten fra Vågsøy i Sogn og Fjordane til Smøla i Møre og Romsdal. Finnes spredt noen få andre steder også.
Mekaniske tiltak (som for landøyda)
Bør hogges av før frøsetting. Kan også bekjempes ved å grave opp roten.
Kjemiske tiltak
Midler som inneholdet fenoksypropionsyre, for eksempel mekoprop-p er effektive.
Fykse, H. 2003. Dikesvineblom. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 46 og 77. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.
Fægri, K. 1970. Svineblom-arter. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 2, s. 293-295. Cappelens forlag. Oslo.
Lid, J. og D.T. Lid 2005. Dikesvineblom. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 793, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.
Sjursen, H. 2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.
Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.
Dikesvineblom (Foto: O.M. Synnes, NLR)
Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelse. Plantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet. Bilder i Plantevernleksikonet kan kopieres og brukes dersom de er fra NIBIO-/Bioforsk-/Planteforsk-ansatte, og det refereres til rett kildehenvisning, f.eks.: "Foto: ... fra Plantevernleksikonet, E. Fløistad, NIBIO".
NIBIO har ikke økonomisk ansvar for tap som måtte oppstå ved bruk av tjenesten.
Plantevernleksikonet © 2024 NIBIO