Myrsnelle

Forveksling

Myrsnelle ligner andre snellearter, men det er noen skilletegn:

• Åkersnelle: Har fertil vårstengel som visner tidlig. Steril sommerstengel: Midt på skuddet er nederste ledd på greinene lengre enn bladkransen på hovedstengelen.
• Engsnelle: Mest vanlig på moldjord i skog og beitemark, og utgjør ikke noe vanlig ugras. Har fertil vårstengel som visner tidlig (jfr. åkersnelle). Sommerstengelen har sterkt rue greiner, oftest noe hengende. Nederste ledd på greinene er oftest litt kortere enn bladkransen på hovedstengelen. Det er ikke laget Korsmo-plansje av denne arten, men Korsmo (1954) nevner bl.a. i sin korte beskrivelse at det ikke er funnet jordstengelknoller hos denne arten.
• Skogsnelle: Vårstengelen står grønn hele sommeren. Sommerstengelen har greiner med sidegreiner. I bladkransene henger tennene sammen i grupper på 2-3.
• Myrsnelle: Har kun en skuddgenerasjon med aks i spissen av både hovedstengel og greiner. Svært formrik. Jordstengelen er blankt svart. Nederste ledd på hovedgreinene er mye kortere enn bladkransen på hovedskuddet.

• Åkersnelle: 4-kantet
• Engsnelle: 3-kantet
• Skogsnelle: greiner med sidegreiner
• Myrsnelle: 5-6-kantet

Kjennetegn

Planten er 20-50 cm høy, har både fertile og sterile stengler av samme type, som er opprette, ca. 3 millimeter tykke, ettårige, hule og ledd-delte, gjerne med greiner av ulike lengder, ofte like tykke som stenglene.

Stengelslirene har 6-10 tenner, som er lyse i kanten. Greinene er ledd-delte og kransstilte, nederste ledd mye kortere enn sliren på stengelen der de er festet. Stengel og greiner er 5-6-kantet. Stengelen er saftig og grønn (Fykse 2003).

De fertile stenglene ender i et aks, 1-3 cm langt der sporehusene sitter i kranser. Sporene modnes i juni-juli og spres med vinden.

Hovedjordstenglene er svarte og blanke, greinet, ca. 1 cm tykke, svakt sekskantet, og med opptil 15 cm lange internodier, og vokser horisontalt inntil 1,5 m dypt (se også under biologi).

Biologi

Formeringen og spredningen skjer ved sporer og krypende jordstengler (se også under kjennetegn).

Fra nodiene på jordstenglene utvikles lysskudd og birøtter, dessuten ofte også knoller. Knollene er som regel langstrakte med innsnøring på midten, størrelse opptil 18 x 10 millimeter. De tjener som lagringsorgan for næring, men løsrevne knoller kan også utvikle nye planter.

Betydning

Vokseplasser

Myrsnelle forekommer på dyrket og udyrket mark. Den liker best våt, sidlendt jord, men vokser også på godt drenert jord. Lid & Lid (2005): Myr og myrlendt skog, grøfter, og våt eng og beitemark, mest på baserik grunn.

Skade/ulempe

Myrsnelle opptrer som ugras i eng og beite, av og til også i åker.

Den inneholder forskjellige alkaloider, bl.a. palustrin (Fykse 2003). Dette alkaloidet har tidligere vært regnet som hovedgiften i både myrsnelle og åkersnelle. Nyere undersøkelser støtter ikke denne oppfatningen, men gir heller ikke noe fullgodt svar på hvilket stoff giften eller giftene i virkeligheten er. En del av giftvirkningen skyldes enzymet tiaminase, som ødelegger vitamin B1.

Planten er derfor giftig for storfe. Dyrene mister matlyst, blir irritable og kraftløse. Hos melkekyr går avdråtten dvs. melkemengden fort ned. Finske forsøk har for eksempel vist at bare 2 gram tørr myrsnelle pr. dyr og dag, tilsvarende 5 m2 er nok til å redusere melkemengden. Forgiftningen er kronisk og fører ofte til døden. Her i landet er det særlig Nord-Norge som har hatt "kjerringrokk-forgiftning" på husdyr, men det hender av og til på Vestlandet også.

Småfe og gris tåler planten mye bedre enn hest og ku.

Utbredelse i Norge

Myrsnelle er nokså vanlig i det meste av landet, men sjelden på Sørlandet. Den vokser opp til 1380 moh. i Ullensvang i Hordaland.

Historikk

Høeg (1975) nevner flere navn på myrsnelle, bl.a. «.... navnet 'pædderokk' som visstnok er E. palustre. Den menes å være giftig og av den grunn skadelig å få innblandet i fôret». «Det var mange som var redde for å kjøpe høy fra slike gårdær som pædderåkken vokste. Kuene kunne bli sjuke».

Bekjempelse

Forebyggende tiltak

Et tett plantedekke av kulturplanter vil trenge myrsnellen tilbake.

Kjemiske tiltak

Sprøyting med ugrasmidler som inneholder MCPA, glyfosat, diklorprop, metsulfuron og mekoprop i eng og beite, vil kunne drepe skuddene over jorden, men ofte ikke de dyptliggende, krypende jordstenglene. I kornåker kommer myrsnellen og andre snellearter så seint opp at de unngår sprøytevæsken. Utenlandske kilder viser at påføring av glyfosat i august ga bedre kontroll sammenlignet med tidligere på sesongen.

Det fins også en alternativ kontrollmetode med «elektrisk ugressbekjempelse». Den ser ut til å fungere på kort sikt, men flere behandlinger er nødvendig for å få kontroll.

Hvilke plantevernmidler som er godkjent i Norge endres over tid. Informasjon om godkjente plantevernmidler inkludert etiketter med bruksveiledning finnes her: Mattilsynets lister over godkjente midler.

I VIPS-Ugras 2.0 kan du også få hjelp til planlegging og gjennomføring av ugrasbekjempelse i åkeren din.

Litteratur

Fykse, H. 2003. Myrsnelle. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 74-75. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Kjerringsrokkplanter, sneller. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 2, s. 323-325. Cappelens forlag. Oslo.

Høeg, O.A. 1975. Equisetum palustre L. - Myrsnelle. I Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973 (red. O.A. Høeg), s. 350-352, 2. opplag. Universitetsforlaget. Oslo, Bergen og Tromsø.

Janssen P.W.L., M. Van den Hout, H. Schilder and N. Van Eekeren, 2023. Can Equisetum palustre L. be combatted using electrical weed control? Grassland Science in Europe, Vol. 28 – The future role of ley-farming in cropping systems.

Korsmo, E. 1954. Myrsnelle. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 397-399. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E. 1954. Engsnelle. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 401-402. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Myrsnelle. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 152-153, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Myrsnelle. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 113, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Marshall G, 1986. Growth and development of field horsetail (Equisetum arvense L.). Weed Science, 34(2): 271-275.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

DiTomaso, J.M., G.B. Kyser et. Al. 2013. Weed Control in Natural Areas in the Western United States. Weed Research and Information Center, University of California. 544pp. https://wric.ucdavis.edu/information/natural%20areas/wr_E/Equisetum.pdf

                                          Publisert 28. mai 2010