Utskrift 26.11.2024 14:22
Den voksne snyltevepsen er 2-3 mm lang, og har lange bein og lange trådformede antenner. Hode og forkroppen er svarte, mens bakkroppen og beina er delvis gulbrune. Vingene er gjennomsiktige. Hunnene har lang, avsmalnende bakkropp, mens bakkroppen til hannene er kortere og mer avrundet. Egg, larver og pupper utvikler seg inne i verten. Parasitterte bladlus blir til oppsvulmede og runde mumier med læraktig, gråaktig til gulbrunt skall.
Man antar at A. colemani har sin opprinnelse i grenseområdene mellom Middelhavsområdet og Sentral-Asia, sannsynligvis i nordlige India og Pakistan. Den er nå alminnelig utbredt i Sentral-Asia, Sør-Kaukasus, Midt-Østen og i landene rundt Middelhavet. Arten ble første gang godkjent for bruk i biologisk bekjempelse i EPPO-området i 1992, og er i dag i handelen i de fleste landene i Europa. Aphidius colemani har i senere tid blitt naturlig forekommende i Nederland. Arten er også påvist på friland i Ås i Akershus.
Aphidius colemani er en solitær endoparasitoid. Livssyklusen består av egg, 4 larvestadier, pupper og voksne snylteveps. Bare de voksne snyltevepsene lever utenfor verten. De spiser honningdugg og legger egg i nymfer og vingede og uvingede voksne bladlus.
De voksne snyltevepsene parrer seg innen få dager etter at de har klekt fra bladlusmumiene. Etter parring søker hunn-snyltevepsen opp enkelte bladlus eller bladluskolonier. De søker ved hjelp av duftstoffer som skilles ut av de bladlusangrepne plantene og honningdugget som bladlusene produserer. Når hunn-snyltevepsen har funnet en bladlus bruker hun antennene for å undersøke om den er uparasittert og egnet for egglegging. Dersom hun aksepterer bladlusa skyter hun bakkroppen ned og fram mellom beina, og stikker eggleggingsbrodden inn i bladlusas kropp, og legger ett egg der.
Snyltevepsegget klekker inne i bladlusa etter få dager, og den nyklekte larven begynner å spise på bladlusas indre organer. Bladlusa er lite påvirket av parasitteringen de første dagene, bortsett fra at de produserer mer honningdugg. Parasitterte bladlus kan til og med produsere noen få friske avkom. Etter en stund svulmer bakkroppen til den parasitterte bladlusa opp. Den fullvoksne snyltevepslarven dreper til slutt bladlusa, biter et snitt på undersiden av den døde bladluskroppen og fester den til underlaget. Snyltevepslarven spinner så en kokong og forpupper seg i den inne i den oppspiste bladlusa. Samtidig omdannes bladlusas hud til et læraktig grått- til gyllenbrunt skall. Dette grå-brune bladluskadaveret kalles en bladlusmumie. Noen dager senere er den voksen snyltevepsen ferdig utviklet. Den biter et rundt hull bak på bladlusmumien som den kryper ut av, klar til å lete opp nye bladlus.
En hunn-snylteveps kan legge opptil minst 300 egg. De fleste eggene legges i løpet av de første 3 dagene etter at snyltevepsene har kommet ut av mumiene. Hunn-snyltevepsen legger både befruktede og ubefruktede egg som utvikler seg hhv. hunner og hanner. Snyltevepspopulasjonen består vanligvis av ca. 2/3 hunner og 1/3 hanner.
Utviklingstid, overlevelse og mengden egg som legges avhenger av temperaturen, og kan også variere med hvilken vert som parasitteres. Ved 21 °C tar utviklingen fra egg til larven er fullt utvokst ca. 7 dager, og de voksne kryper ut av mumien ca. 4 dager etter mumifiseringen. Utviklingen fra egg til voksen snylteveps tar omtrent 13 dager ved 20 °C og 10 dager ved 25 °C (vert: agurkbladlus). De voksne kan leve i 1-2 uker. Levetiden varierer bl.a. med tilgangen til honningdugg og temperaturen. I et forsøk med ferskenbladlus på paprika levde voksne Aphidius colemani ca. 3 dager ved 28 °C og 5-6 dager ved 20-25 °C. Optimal temperatur for flyging er 20 °C.
Når en snylteveps lander i en bladluskoloni varsler bladlusene hverandre ved å skille ut et alarmferomon. Dette fører ofte til at en del bladlus slipper seg ned fra planten eller flyr sin vei for å unngå å bli parasittert. De bladlusene som overlever oppholdet på bakken vil krabbe opp igjen på den samme planta eller gå til nye planter.
Aphidius colemani snylter på små bladlus innen familien egentlige bladlus (Aphididae). De kan parasittere minst 40 bladlusarter, men er først og fremst kjent for å parasittere agurkbladlus (Aphis gossypii), ferskenbladlus (Myzus persicae) og Myzus nicotianae og brukes til biologisk bekjempelse av disse. Aphidius colemani kan også parasittere bl.a. havrebladlus Rhopalosipum padi, R. maidis, kornbladlus Sitobion avenae, Schizaphis graminum, Diuraphis noxia, Aphis helianthi, Lipaphis erysimi, Melanaphis donacis, Hyalopterus pruni og Toxoptera aurantii. Vertsspekteret varierer imidlertid i ulike deler av Verden, og man har ikke helt oversikt over vertsspekteret og hvor godt det ulike bladlusartene egner seg som vert for A. colemani.
Virke- og bruksområde: Aphidius colemani er effektive mot ferskenbladlus og agurkbladlus. De kan brukes i grønnsaker (bl.a. agurk, tomat, paprika, chili, salat, eggplanter), kryddervekster, bærvekster (b.a. jordbær, bringebær og blåbær) og prydplanter (bl.a. gerbera, krysantemum, Anthurium og småplanter av busker og trær) i veksthus og plasttunnel. De kan også brukes i innendørsbeplantninger.
Klimakrav: Aphidius colemani fungerer best ved temperaturer mellom 13 og 21 °C. Effekten avtar ved temperaturer over 30 °C. Luftfuktigheten bør være mellom 50 og 80 % RF.
Utslippsmetoder: Aphidius colemani kan brukes både forebyggende og kurativt. Ved forebyggende behandling er det nødvendig med gjentatte utslipp fordi snyltevepsen ikke etablerer seg når det ikke er bladlus i kulturen. Ved kurativ behandling bør snyltevepsen settes ut så snart de første vingede bladlusene oppdages i kulturen, og før bladlusene etablerer seg i kolonier.
Preparater med A. colemani kan f.eks. bestå av flasker med bladlusmumier eller voksne snylteveps i vermikulitt eller sagflis som drysses ut i små hauger jevnt fordelt på plantene eller på vekstmediet. Mumiene tåler ikke fuktighet og høy temperatur, og bør settes ut på tørre, skyggefulle plasser. Små flasker kan legges ut i kulturen (husk å skru av korken) slik at snyltevepsene flyr ut. De er gode flygere og vil spre seg godt i kulturen ved egen hjelp. Sterkt dagslys virker tiltrekkende på de voksne snyltevepsene. Hvis de slippes ut når det er solskinn er det fare for at en del snylteveps vil fly mot vegger og tak i veksthuset eller tunnelen, i stedet for å lete opp bladlus på plantene.
Det finnes også preparater med bankerplanter av f.eks. bygg med havrebladlus til oppformering av A. colemani. Bankerplantene settes i et vekstmedium (f.eks. på en steinullsmatte eller i ampler) og plasseres i eller over plantekulturen. Aphidius colemani slippes så ut på bankerplantene for at de skal parasittere havrebladlusa. Bankerplantene fungerer som et reservoar av snylteveps som er klar til å parasittere ferskenbladlus og agurkbladlus hvis de opptrer i kulturen. Bankerplantene må stå lyst, og de må plasseres i kulturen slik at spredningen av snylteveps fra bankerplantene er hensiktsmessig i forhold til forventet bladlusangrep, og slik at de kan flyttes ved behov. De bør skiftes ut etter 1-2 måneder. Denne metoden er godt egnet til forebyggende behandling, men krever litt arbeid i form av gjødsling og vanning.
De første bladlusmumiene sees vanligvis én uke (ved 26 °C) til to uker (ved 18 °C) etter utslipp. De første snyltevepsene av neste generasjon kommer ut av mumiene 4-5 dager senere. Runde hull med jevn kant og «et lokk» på ryggen til bladlusmumien tyder på at snyltevepsen klekker som den skal fra mumiene.
I vekstsesongen kan angrep av hyperparasittoider redusere overlevelsen hos A. colemani og gjøre den mindre effektiv. I motsetning til A. colemani gnager hyperparasittoidene et rufsete utgangshull uten lokk i bladlusmumien. Utgangshullet kan sitte hvor som helst på mumien, ikke bare på ryggsiden som for A. colemani. Ved problemer med hyperparasittering kan følgende prøves: Gjentatte utslipp av A. colemani (evt. supplert med andre nytteorganismer mot bladlus), bruke helt andre nytteorganismer, eller sprøyte med kjemiske plantevernmidler.
Hvor mye og hvor ofte A. colemani bør settes ut varierer med kultur, angrepsgrad, klima og dyrkingsteknikk. Veiledende informasjon om dosering og utslippsmåte finnes på bruksveiledningen som følger preparatet, men det kan være behov for tilpasning til den aktuelle situasjonen. Nettsidene til leverandørene og produsentene av A. colemani inneholder informasjon om praktisk bruk av snyltevepsen.
Bruk sammen med andre nyttedyr: Aphidius colemani kan brukes sammen med de fleste andre nytteorganismer. Snyltevepsen er god til å søke opp bladlus og kan være svært effektiv når den introduseres tidsnok. Men de liker ikke å få på seg honningdugg, og etablerer seg derfor ikke så godt i tette bladluskolonier. I slike tilfeller kan de være en fordel å supplere med andre nyttedyr, f.eks. bladlusgallmygg (Aphidolethes aphidimyza) og gulløye (Chrysoperla carnea), eller bruke et skånsomt plantevernmiddel for å redusere bladluspopulasjonen før utslipp av snyltevepsen.
Aphidius colemani finnes også i blandingspreparater med snyltevepsen A. ervi, som parasitterer større bladlusarter som grønnflekket veksthusbladlus (Aulacorthum solani) og potetbladlus (Macrosiphum euphorbiae). Nytteorganismer som dreper havrebladlus bør ikke settes ut når det brukes bankerplanter.
Kombinasjon med kjemiske midler: Effekten av kjemiske midler på A. colemani varierer fra sterkt skadelig til lite skadelig. Mumiene er mer tolerante enn voksne snylteveps. Bankerplanter med A. colemani på havrebladlus må beskyttes mot kjemiske plantevernmidler. Informasjon om virkning av kjemiske midler finnes bl.a. på produsentenes nettsider (søk etter «side effect list»).
Elliot NC, French BW, Burd JD, Kindler SD, Reed DK, 1994. Parasitism, adult emergence, sex ratio, and size of Aphidius colemani (Hymenoptera: Aphidiidae) on several aphid species. The Great Lakes Entomologist 27 (3), 137-142.
Encyclopedia of life. http://eol.org/pages/3772862/names
Biodiversity Information Facility (GBIF): http://www.gbif.org/species/1269247
Helyer N, Cattlin ND & Brown KC (2014). Biological Control in Plant Protection. CRC Press. 276 p.
Malais MH & Ravensberg WJ (1992). Knowing and recognizing. The biology of greenhouse pests and their natural enemies. Koppert og Reed Business Information.
Messing RH, Rabasse JM, 1995. Oviposition behaviour of the polyphagous aphid parasitoid Aphidius colemani Viereck (Hymenoptera: Aphidiidae). Agriculture, Ecosystems and Environment 52 (1995) 13-17
Sampaio MV, Bueno VHP, De Conti BF (2008).The effect of the quality and size of host aphid species on the biological characteristics of Aphidius colemani (Hymenoptera: Braconidae: Aphidiinae). Eur. J. Entomol. 105: 489–494
Toussidou M, de Coursey Williams M, Leather S (1999). Life history parameters of Aphidius colemani (Hym.: Aphidiidae) on sweet pepper in different temperature regimes. IOBC Bulletin 22 (1), 255-258.
Westrum K, Klingen I, Hofsvang T, Hågvar EB, 2010. Checklist of primary parasitoids and hyperparasitoids (Hymenoptera, Apocrita) on aphids (Hemiptera, Aphididae) from Norway. Norwegian Journal of Entomology 57, 142–153
Bioline: http://www.biolineagrosciences.com/products/aphiline/
Koppert: https://www.koppert.com/pests/aphids/product-against/aphipar/
Aphidius colemani (Foto: E. Fløistad /NIBIO)
Agurkbladlus (Aphis gossypii) parasittert av Aphidius colemani. (Foto: A. Sundbye, NIBIO)
Aphidius colemani (Foto: E. Fløistad)
Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelse. Plantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet. Bilder i Plantevernleksikonet kan kopieres og brukes dersom de er fra NIBIO-/Bioforsk-/Planteforsk-ansatte, og det refereres til rett kildehenvisning, f.eks.: "Foto: ... fra Plantevernleksikonet, E. Fløistad, NIBIO".
NIBIO har ikke økonomisk ansvar for tap som måtte oppstå ved bruk av tjenesten.
Plantevernleksikonet © 2024 NIBIO